Kierkegaards eksistensfilosofi utforsker ulike «stadier på livets vei» som mennesker gjennomgår. Han skisserer disse stadiene i flere verk, og de kan oppsummeres slik:
- Spissborgeren: Denne personen lever i konformitet og vane, uten å være bevisst sitt eget selv. I motsetning til dyr og planter har mennesker en bevissthet, men spissborgeren unngår å konfrontere denne.
- Estetikeren: Når spissborgeren tvinges til å erkjenne sitt selv, forsøker de ofte å flykte fra det gjennom overfladiske midler som forbruk og nytelse.
- Ironikeren (Mellomstadium): Når estetikeren prøver å akseptere sitt selv, begynner de ofte med ironi, distanserer seg fra sitt eget liv for å unngå dets realiteter. Med tiden kan ironikeren lære å bli mer fortrolig med seg selv og bevege seg mot neste stadium.
- Etikeren: På dette stadiet blir personen ærlig og ansvarlig overfor sitt eget liv og selv. Men selv om etikeren tar sitt ansvar på alvor, oppstår det ofte en eksistensiell angst fordi tilværelsen mangler dypere mening.
- Humor (Mellomstadium): Dette stadiet fungerer som en overgang fra etikeren til det religiøse stadiet, der humor brukes som en måte å håndtere livets paradokser på.
- Det religiøse stadium: Dette siste stadiet deles i to former:
- Religiøsitet A: En konform, rutinepreget tro der personen følger religiøse skikker uten dypere refleksjon eller personlig engasjement. Kierkegaard kritiserer denne formen som overfladisk og styrt av institusjonen, snarere enn av individet.
- Religiøsitet B: Her når personen en lidenskapelig og krevende tro, hvor de konfronterer det paradoksale og absurde ved kristendommen. Dette inkluderer troen på at Gud ble menneske, led, døde på korset, og stod opp igjen for å frelse menneskeheten.